Når systemet blir viktigere enn menneskene

I Indre Østfold kommune skjer det noe som få hadde sett for seg for 20 år siden i kommunene Eidsberg, Askim, Trøgstad, Spydeberg og Hobøl. Innbyggere som i tiår har stemt på de samme partiene, vært aktive i dem og hatt tillit til systemet, begynner å stille spørsmål. Ikke fordi de har forandret seg – men fordi styringen har gjort det.

I kommune etter kommune ser vi en utvikling der stadig mer makt samles hos administrasjonen. Indre Østfold kommune, med sine snart 50 000 innbyggere, har virkelig stått på for å være flinkest i den klassen. Én politisk liste har vært unntaket og stemt imot denne pulveriseringen av det politiske ansvaret. Fullmakter delegeres bort fra folkevalgte organer, politiske vedtak følges ikke opp, og ansvar pulveriseres. Når ingen stilles til ansvar når noe går galt, svekkes tilliten. Det merkes i hverdagen: tjenester forringes, beslutninger tas langt unna dem som blir berørt, og avstanden mellom innbygger og beslutningstaker øker.

Samtidig fortsetter politikere å snakke om styring, prioriteringer og ansvar – mens den reelle myndigheten i praksis er flyttet. Det oppstår et paradoks: Politikere fronter beslutninger de ikke lenger har kontroll over, og forsvarer systemer de selv har gitt fra seg makten til å styre. Vedtak som fattes gjelder for eksempel kollektivknutepunkt til 25 millioner kroner, mens dementavdelinger og grendeskoler legges ned.

Det er her politikerforakten vokser fram. Ikke som et uttrykk for likegyldighet eller manglende respekt for demokratiet, men som en reaksjon på et system der ord og handling ikke lenger henger sammen. Når politikere fremstår som ansvarlige utad, men maktesløse i praksis, opplever innbyggerne at politikken blir et spill – ikke et ansvar.

En avgjørende årsak er at ansvarslinjen er brutt. Beslutninger tas, men det er uklart hvem som faktisk har ansvaret for gjennomføringen – og hvem som står til ansvar når konsekvensene rammer mennesker. Når vedtak ikke får følger, og ingen kan holdes ansvarlig, brytes den grunnleggende kontrakten mellom innbygger og styring. Da forsvinner tilliten, bit for bit.

Samtidig vokser byråkratiet. Lag på lag med administrasjon bygges opp, og stadig større deler av kommunebudsjettene bindes opp i drift, struktur og interne prosesser. Pengene som skulle gått til de eldre og syke, til rus og psykiatri, til barn og unge, spises opp før de når fram. Resultatet er ikke bedre tjenester – men mer avstand, mer kompleksitet og mindre ansvar.

Dette er ikke enkeltsaker. Det er et mønster. Når skoler trues, når omsorgstilbud foreslås lagt ned, når alvorlige avvik avdekkes, eller når politisk kontroll svekkes gjennom nye fullmakter, ser mange det samme: Systemet beskytter seg selv. Innbyggerne kommer i andre rekke.

Politikerforakt oppstår ikke fordi folk er mot politikk. Den oppstår fordi folk forventer mer av den. Når makt flyttes bort fra folkevalgte organer og inn i et voksende byråkrati, uten tydelige ansvarslinjer, svekkes lokaldemokratiet – uansett hvilke partier som sitter med flertall. Og stadig flere stiller det samme spørsmålet:

Hvem styrer egentlig kommunen – og hvem er den til for?

Innbyggerne er ikke passive. De følger med. De ser når ansvar skyves videre. De ser når vedtak ikke får konsekvenser. De ser når systemet blir viktigere enn menneskene det er ment å tjene. Mer og mer de siste to–tre årene ser det også ut til at innbyggerne har fått med seg at det finnes håp – at det finnes kommunestyrerepresentanter som prøver å gjøre noe, lover å gjøre noe, ta

r opp saker for innbyggerne og stemmer i tråd med sitt program.

Men det er én ting det er viktig å huske på når valgkampen til neste års kommunevalg nærmer seg, og ordførerkandidatene igjen dukker opp:

Dette er de samme tomme løftene vi har hørt foran hvert valg.

Frank Finstad

Gruppeleder Folkets Stemme.