2 mot 43 stemmer, hvor lytter ikke flertallet til innbyggerne, det er tross alt de som må betale?

En av de største beslutningene i Indre Østfold – uten et skikkelig grunnlag

I går behandlet kommunestyret saken om overføringsledningen mellom Mysen og Askim – nå 16 km lang, tidligere 12 km. Kommunen hevder fortsatt at prosjektet skal koste 500 millioner kroner, selv om fagmiljøer peker på at den reelle kostnaden kan ende på 1,5–2 milliarder. Det er en mulig milliardsprekk før prosjektet i det hele tatt er vedtatt.

Når økonomien er presset, er dette etter vår mening uforsvarlig.

Folkets Stemme fremmet derfor et forslag om å gjøre det som er helt normalt i store VA‑prosjekter: sikre et skikkelig beslutningsgrunnlag før man går videre.

Vi foreslo blant annet:

• At saken ikke tas til orientering slik den foreligger • At både nytt renseanlegg på Stegen og overføringsledningen er utilstrekkelig utredet   • At kommunen må utrede reelle alternativer, som: – oppgradering av dagens to renseanlegg – mer desentraliserte løsninger – alternative traséer – trinnvis eller etappevis utbygging • At det utarbeides en samlet konseptutredning (KVU) med kostnader, risiko og samfunnsøkonomi før endelig vedtak

Dette er ikke dramatisk. Det er god forvaltningsskikk.

Forslaget fikk kun to stemmer i kommunestyret – fra Tore Kjeserud og Mette Mysliwski.

Men vi står ikke alene.

Vi står kanskje alene i kommunestyresalen, men vi står ikke alene blant innbyggerne. Tvert imot har vi en stor majoritet av folk i ryggen – mennesker som er lei av at store beslutninger tas på svakt grunnlag, og som forventer ærlige tall, åpenhet og ansvarlighet.

Det er nettopp derfor vi står opp mot et kommunestyre som igjen har bøyd av for byråkratiet. Når administrasjonen legger frem et prosjekt med enorme økonomiske konsekvenser, uten fullverdige alternativer og uten realistiske kostnadsanslag, da er det vår plikt å si ifra.

Dette handler ikke om å stoppe utvikling. Det handler om å gjøre ting riktig, trygt og økonomisk forsvarlig.

Folkets Stemme kommer til å fortsette å stille de spørsmålene som må stilles – også når vi er de eneste som gjør det i salen, men langt fra de eneste i kommunen.